Å snu i tide

Fjellvettreglene gjelder ennå. Også i bratt terreng.

I løpet av seks uker denne våren har redningstjenesten i Rogaland hentet ut to klatrelag fra klatreruter i fjellet, begge ved hjelp av helikopter. Disse aksjonene kunne vært unngått om bare alle forholdsregler hadde blitt tatt. Ut fra dette ønsker vi å se på hva vi kan lære av disse hendelsene, og hva som bør gi litt ettertanke hos enhver klatrer som skal ut i fjellet.

Det er faktisk god grunn til å minne om de tradisjonelle fjellvettreglene, som er like gyldige for fjellklatrere som fotturister og skiløpere:

1.      Legg ikke ut på langtur uten trening.
2.      Meld fra hvor du går.
3.      Vis respekt for været og værmeldingene.
4.      Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ha alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever.
5.      Lytt til erfarne fjellfolk.
6.      Bruk kart og kompass.
7.      Gå ikke alene.
8.      Vend i tide – det er ingen skam å snu.
9.      Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR) og Bratte Rogalands Venner (BRV) vil derfor minne om at alle som vil ut i fjellet og klatre, gjør de forberedelser som skal til, er utrustet for forventet vær, og er i stand til å ta seg ned fra fjellet om det skulle bli nødvendig. Spranget fra en innendørs klatrevegg, eller et boltet sportsklatrefelt, og ut på naturlig sikrede klatreruter i fjellet er stort. I en planleggingsfasen er det vanlig å legge opp til en rute som er gradert minst to grader lettere en det en leder på boltede klatreruter.

Bruk etablerte førere for å planlegge klatreturen. Visualiser de ulike taulengdene og snakk gjerne med andre klatrere som tidligere har gått ruten for å få råd om anmarsj, veivalg, utstyr og retur.

Ha et konservativt forhold til værmelding. Forholdene er ofte noe annerledes 700 meter over havet ved midnatt enn ved non på havnivå. Været endrer seg raskt og det kan være store lokale variasjoner.

Husk å pakke sekken med klær for de aktuelle forhold, og nok utstyr til å kunne klare en natt ute. Ha alltid en hodelykt i sekken, året rundt, med gode batteri! Redningsaksjoner er tidkrevende grunnet lang mobilisering, planlegging og gjennomføring og en kan ikke forvente å bli reddet i vanskelig fjellterreng før etter tidligst 4-6 timer om det skulle skje en ulykke.

Fjellklatring er en langsom øvelse, og en må vanligvis påberegne 1 time pr. taulengde om klatrerne har god margin på klatringen. Hvis klatringen er vanskelig, det er kronglete veivalg eller det er andre faktorer som sinker fremdriften må en legge inn en ekstra margin på tiden. Husk at også anmarsj og retur kan ta lang tid. Legg derfor avgårde tidlig, slik at en heller kan nyte solnedgangen på vei ned fra fjellet, enn soloppgangen neste dag fra en kald hylle i en nordvendt vegg. Blir det seint og mørkt i fjellveggen og man trenger hvile, kan det derimot noen ganger være smart å ta en bivuakk på en dertil egnet hylle, slik at man fullfører ruta i litt friskere tilstand når lyset kommer. Dette er avveininger man bør gjøre seg på forhånd, og underveis.

Ha alltid en plan for retur fra toppen av ruten og hvor som helst underveis i klatringen. Det er forventet at en fjellklatrer skal være i stand til å ta seg sikkert ned fra en hvilken som helst klatrerute vedkommende har begitt seg ut på. Det er god klatreskikk å kunne returnere trygt fra en klatrerute, besteget eller ei. En god rutine på vei opp er å vurdere gode standplasser og ruter for en eventuell rappell ned. Ofte går rappellruta i annet terreng enn klatreruta. Å snu er ikke flaut, Halvor Hagen, en av landets mest erfarne alpinister og klatreinstruktører, sier han er mye mer stolt over alle gangene han har snudd på en rute, enn nådd toppen.

Søk gjerne råd hos erfarne fjellklatrere, i eller utenfor klubben. De aller fleste deler velvillig erfaring, tips, beta og utstyrsråd, og det er viktig å minne om at alle en gang har vært nybegynnere.

Redningstjenesten i Norge er langt på vei avhengig av frivillige ressurser som er profesjonelle i sin tilnærming til redningsaksjoner, men amatører i sin lidenskap til å kunne hjelpe trengende i fjellet. Dette gjelder alpine redningsmenn, og det gjelder alle ildsjelene i Norsk Folkehjelp, Røde Kors og andre organisasjoner som står klare. I fullskala redningsaksjoner der basehoppere og fjellklatrere er involvert, trengs det ofte innsats fra 10-30 frivillige arbeidere for å bære utstyr og sørge for logistikken. Det er også viktig å huske på at man aldri er garantert redning. Man er nødt til å være langt på vei selvberget. Man kan være nødt til å tåle en klemskade eller et beinbrudd og en våt og kald natt, ikke fordi hjelpen ikke ønsker å nå frem, men rett og slett fordi hjelpen ikke kan nå frem. Det er ikke dekning. Mobilbatteriet er dødt. Skydekket er for lavt til at helikopteret kan fly. Det er kveld, natt, mørkt og bakkemannskap kan ikke starte å gå inn før det blir lyst. Så nådeløst og så enkelt kan det være i en fjellvegg.

Det er ikke i noens interesse at klatrere i fjellet unngår å kontakte redningstjenesten når det er behov for det, ofte kan det være bedre å ta tidlig kontakt for å få rettleiing og hjelp til selvhjelp. Samtidig kan mange slike situasjoner ofte unngås med hjelp av god planlegging og grundig forberedelse.
Og selvsagt; er en i taulaget skadet, skal man ringe 113 og søke hjelp jo før jo heller.

Klatring i fjellet er en fantastisk og sterk naturopplevelse, og fjellredningstjenesten i Norge er avhengig av erfaringene fra klatrere og rekrutering fra disse miljøene for å kunne opprettholde en god og sikker beredskap. Så ikke nøl med å ta steget ut i fjellet i sommer. Vi oppfordrer folk til å dra på tur, men ikke uten å ha gjort hjemmeleksa på forhånd og utstyret i orden. God tur!

Lars Nessa, Leder RAR, Tove Kallevåg-Albrektsen, Leder BRV