Holdninger blant basehoppere

Etter fire års erfaring med basehopping og påfølgende redningsaksjoner på Kjerag, direkte kontakt med hopperne selv, inntrykk fra tv-innslag, avisartikler og andre medier, har jeg gjort meg visse tanker det er på tide å gi til kjenne.

Artikkel av Ture Bjørgen, medlem i Rogaland Alpine Redningsgruppe, våren 2004.

Innledningsvis må jeg klargjøre to ting:

  1. Verken jeg eller andre medlemmer av redningsgruppa er motstandere av basehopping som aktivitet. Tvert imot. Vår holdning er at samfunnet må ha rom for enkeltindivider som velger andre, alternative fritidssysler enn golf og shopping. Men flere av oss reagerer på en del holdninger som basehopperne eksponerer; ofte i etterkant av og i forbindelse med alvorlige hoppulykker.
  2. Jeg uttaler meg ikke offisielt på vegne av Rogaland Alpine Redningsgruppe, RAR. Men det er mange av medlemmene som deler disse synspunktene.

RAR ble stiftet for omkring 10 år siden som en frivillig redningsgruppe som primært skulle hjelpe andre klatrere som av en eller annen grunn var i nød i bratt lende. Gruppen består av 20 aktive klatrere med lang klatreerfaring. Vi er frivillige og beredt 24 timer i døgnet, hele året.

RAR samarbeider med 330-skvadronen og er de eneste ubetalte i slike redningsaksjoner. Vi ønsker at det skal forbli slik. De siste 4 årene har RAR hentet ned 2-3 levende og 2-3 døde basehoppere fra Kjerag, i tillegg til et par andre døde og levende.

Løpske endorfiner

Basesporten er spektakulær, den foregår fra de utroligste steder, og når ulykken først skjer, får den riksdekkende mediedekning enten hopperen er død eller levende. I tillegg er basehopperne svært flinke til å skape blest og PR rundt sine ulike stunts, enten de er lovlige eller ikke.

PR-kåthet og medietekke som basesporten i stor grad besitter, har vi ikke særlige problemer med. Det som er vanskelig å forstå og akseptere, er holdningene basehopperne formidler til omverdenen og enkelte ganger også direkte til redningsmannskapene.

Gjennom disse årene har vi gang på gang fått bekreftet en rekke antatte fordommer og myter om basehopperne, og blitt skuffet av et miljø som vi trodde vi kunne identifisere oss med.

Vi skjønner hoppernes entusiasme, og som klatrere kjenner vi oss igjen i de sterke opplevelsene hopperne beretter om. Men vi aner også at hos enkelte av utøverne av basehopping har endorfinkicket fått en del uheldige bivirkninger.

I gledesrusen og adrenalintåken etter et hopp er det enkelte som tar fullstendig av, som mister alle hemninger og som glemmer verden omkring, inkludert kompisen som ligger smadret i ura, venninnene, mødrene og kanskje ungene, de som sitter igjen. At hopperen «døde mens han gjorde det han likte aller best», er ofte mager trøst.

Må vurdere risiko

«Alle har rett til å bli reddet gratis,» sier leder av Norges Baseforbund, Stein Edvardsen. Ja, mon det? De juridiske vurderinger får andre ta seg av, men som frivillig redningsgruppe har ikke vi en universell plikt til å påta oss ethvert oppdrag. Edvardsen og hans kompiser kan ha så mye «rett» de vil. Vi må vurdere vår egen sikkerhet, og i den vurderingen er det ikke alltid gitt at konklusjonen automatisk blir positiv. Det kan være situasjoner som klatregruppen vurderer som for farefulle å begi seg inn i.

«Redningsaksjonene koster minimalt og er ikke spesielt belastende for redningsmannskapene» sier Edvardsen videre. Vi vet ikke hvor grensen for belastende går for basehoppere, men vi er uenige i påstanden. Menneskekropper som har ramlet noen hundre meter og klasker i bakken er som regel lite innbydende. Det sier seg sjøl. Og det oppleves som provoserende å bli møtt med slike uttalelser fra ledende hoppere etter at vi har samlet sammen restene av kameratene deres.

Edvardsen har sagt andre ting også:

«Han (Edvardsen) så det hele fra hoppstedet, og mener det var udramatisk. -Dette var en hendelse, og ingen ulykke, hevder han etter at en kompis har fått feil åpning av fallskjermen, kom borti fjellsiden og landet på en fjellhylle 300 meter over bakken.»

RAR var der og hentet mannen ned midt på natten. Hadde det bare vært en hendelse, kunne vi jo ha holdt oss hjemme.

Forbilde og legende

Edvardsen sier følgende til Aftenposten 13.juli 1997 etter to dødsulykker på Kjerag: «Jeg tar ikke ansvar for dem som kommer hit. De velger selv å hoppe. Jeg har ikke gått aktivt ut og invitert til Kjerag.»

Samtidig er det et faktum at samme Edvardsen og hans venner har uttrykt ønske om å etablere et senter for ekstremsport og basehopping i Lysebotn. De har vært særdeles aktive i mediene. De har bistått i internasjonale «ekstremfilmer», de har deltatt i reklamefilmer for kjeks og sykler, de lar det gå sport i å bryte loven og skryte av det. Edvardsen har offentlig innrømmet å ha hoppet fra steder «som verken politiet eller moren ville likt å vite om».

Thor Alex Kappfjell fortalte følgende i et intervju med Ultrasport om forrige gang han var på julebesøk hjemme i Mo i Rana: «Naboungene kom med autografblokker. De skulle ikke bli brannmenn når de ble store, de skulle bli basehoppere alle sammen.» Basehopperne er blitt forbilder for den yngre generasjon som rastløst lar seg friste av adrenalinjaget som flere «ekstremsporter» markedsfører seg med. Innenfor miljøet ble Kappfjell omtalt som en levende legende. Nå er han en død legende.

Kjerag – en lekeplass?

Etter at kompisen døde, kunne man muligens forvente en lavere profil fra Edvardsen. Men i Aftenbladet i høst, vel halvannen måned etter at Kappfjell omkom på Kjerag, uttaler han følgende:

«Kjerag er grensesprengende. Ingen steder i verden settes flere rekorder og utføres flere hopp. Interessen vil bare fortsette å vokse. Lysefjorden er lekeplass nummer en for oss.»

Rekorder? Lekeplass? I dette tilfellet virker det som om Edvardsen har tatt av for godt. Konsekvensen av rekordjaget synes å være enda flere døde mennesker. Det er vi som rydder lekeplassen hans. Hvis dette er et uttrykk for de verdiene lederen i Norges Baseforbund har, bør han ha vett nok til å holde dem innenfor miljøet, og ikke proklamere dem for all verden kort tid etter at kameraten så tragisk dundret i fjellveggen.

I fjor sommer skjedde to ulykker samtidig på Kjerag. På toppen lå en ung fotturist svimeslått nedi i en sprekk, i fjæra på Geitaneset lå en basehopper skamslått etter en mislykket landing. Samtidig oppholdt to av redningsgruppas medlemmer seg inne i Lysebotn i påvente av redningsaksjonen på toppen av Kjerag.

Der overhørte de en av den yngre garde basehoppere, som uttrykte sitt syn på hoppkollegaen som lå halvdød på Geitaneset omtrent på denne måten: «Det er greit å få luket ut de som ikke er i stand til å klare seg selv. Vi må få vekk de svake genene. De sterkeste overlever!»

Ved en annen anledning der redningsgruppa hentet ned en ung basehopper fra en liten fjellhylle ble vi kritisert av basekompisene på bakken fordi det tok for lang tid å komme i gang med aksjonen. Og vi ble bebreidet fordi vi vurderte det som for risikabelt å hente basehopperen direkte ut med helikopter.

Vi håper og tror at disse ytringene kun var de forvirrede resultater av stundens alvor. Når en forlater grillselskapet og hjemmekosen på lørdagskvelden, utkalt for å tilbringe natten i en bratt og mørk fjellvegg for å bistå uheldige basehoppere, føles jo den slags litt urimelig.

Både Ulla-Stina Østberg, som døde på Kjerag i 1997, og Thor Alex Kappfjell som døde i år, var meget erfarne hoppere som visste å ta sine forholdsregler. Østberg hadde hoppet mest i fallskjerm og avslo instruksjon på Kjerag. Kappfjells siste hopp foregikk i natt og tåke.

Han skulle sprenge grensene. En gang måtte det kanskje gå galt.

Kappfjell er, etter sin død, gjenstand for en fleresiders artikkel i «livsstilsmagasinet» Mann. En artikkel som for øvrig vier stor plass på alle de ulovlige og marginale hoppene Kappfjell gjennomførte.

«Hvis vi ikke tar det mer med ro, vil mange flere basehoppere følge etter TA Kappfjell i døden» sier «Clear Day Jumper» på en amerikansk nettside etter den siste dødsulykken på Kjerag i sommer. Noen i miljøet har i alle fall tatt poenget.

Enkelte ganger kan det føles absurd å tørne ut midt på natten for å gjøre alt som står i vår makt – ofte under stressende forhold – for å hjelpe basehoppere i nød, når basekompisene gjør det motsatte; stikker av, uten engang å melde fra.

Siste hendelse i så måte var damen i masten i Søgne siste lørdagen i oktober. Damen hang mens kompisen stakk. Uten å tilkalle hjelp. Det er tydeligvis bedre å la en kvinne i nød henge noen timer enn å risikere skjermen. Gode kompiser? RAR fløy ned og brakte henne ned på landjorda.

Kynisk logikk

Den samme damen sier for øvrig i en artikkel i Det Nye at den opplevelsen eneste hun kan sammenligne basehopping med, er en trafikkulykke hun opplevde. Ellen, som hun heter, og som ifølge bladet er «hekta», sier videre:

«Det verste som kan skje er at gode venner forulykker. Da må jeg leve med tapet. Om det skjer meg noe, så er det ikke så ille. Det må jeg ikke leve med selv.»

Logikken er grei, men rimelig kynisk. Basehoppere vet å formulere de dype sannheter. Tittelen på artikkelen sier for øvrig det meste: «Ekstremsport er for egoister».

I en «ekstremfilm» som har premiere denne høsten, har ledende basehoppere i Norge hoppet og filmet fra fjell, antenner, broer og bygninger over hele verden. I gratisavisen Planetarium redegjør hopperne Terje Halvorsen og André Bach for motivene deres:

«Det er samholdet og kameratskapet i basemiljøet jeg ønsker å formidle. For selv om det å hoppe i seg selv er en superegoistisk greie, så er samholdet mellom oss som driver med det vanvittig godt.»

I samme intervju kommer Halvorsen og Bach inn på hensikten med filmen deres.

«Noe av målet med filmen er å vise ting som er «down and dirty», skikkelig «snuff». Ting som er virkelig ekstreme. Vi har sekvenser der vi trekker skjermen så lavt at hvis vi hadde ventet et halvt sekund til, hadde vi ikke gjort dette intervjuet nå.»

Det kan godt være at å vente med å trekke skjermen til omtrent landingstidspunktet er tøft og imponerende, men det er ikke særlig tøft og mindre imponerende å lage filmer om det og skryte av det offentlig. Til opplysning betyr begrepet «snuff-filmer» til vanlig filmer hvor mennesker blir drept på ordentlig. Dette er hva basehopperne markedsfører seg med.

Hvorfor?
Hva er poenget? Er basehopperne nødt til å ha hele verden som tilskuere for å ha glede av sporten sin? Tenker de over konsekvensene av å fremstille seg selv som forbilder for ungdom som lar seg friste av å få et billig adrenalinkick? Gjør de det fordi de mener de har et viktig budskap å formidle? For å tjene penger? Eller simpelthen fordi de blir opphisset ved tanken på at x antall millioner mennesker over hele verden lar seg underholde av at de nesten dør.

Nick Di Giovanni i firmaet Basic Research har kartlagt alle verdens dødsulykker som følge av basehopping, og sier følgende i Aftenbladet 17.august i år:

«Det er et problem i denne sporten at de som dør, blir gjort til helter. Enten gjennom holdning eller handling, gjorde de forulykkede feil som kostet dem livet. Når hoppere respekterer de forsiktige mer enn våghalsene, vil sporten komme et sprang videre.»

Så langt har basehoppingen i Norge tydeligvis ikke kommet ennå.

Den hendelsen som har sjokkert oss lengst inn i sjelen, er Dagbladets historie fra Trollveggen i sommer, hvor en ung australier ble forlatt av hoppkompisene etter å ha fått problemer med et hopp.

22 år gamle Daniel Twomey hadde hatt flere vellykkede utsprang i Lysefjorden, og reiste deretter til Romsdal for å gjøre et ulovlig sprang fra Trollveggen. De var seks hoppere, hvorav fem landet trygt. Et klatrelag var vitne til at Twomey fikk problemer, men kunne ikke se hvor han landet. De regnet med at de andre hopperne meldte fra hvis noe galt var skjedd.

Men i frykt for å bli arrestert av politiet og få utstyret sitt konfiskert, holdt de andre hopperne munn om ulykken og lot være å sende ut varsel om redning før det var gått 10 timer.

På bakken fikk de hjelp av den kjente norske basehopperen Bjarte Berntsen som heller ikke viste fnugg av forståelse for de pårørende, der han satt med solbriller og brukte kodenavnet «Matrix» når han kommuniserte i walkietalkien.

«Hoppkompisene» var mer opptatt av utseendet til Daniel Twomey enn å gi de pårørende informasjon. Fordi han var så pen, ble han kalt «babyface» blant hopperne. Nå var altså «babyface» død, eller antatt død der han lå eller hang i Trollveggen. Ingen av hopperne gadd lete etter ham. De prioriterte eget forgodtbefinnende og verdiene av fallskjermene sine høyere enn kameraten.

Gjennom Dagbladet ba de Twomeys fortvilte foreldre glemme å få fatt i liket av sønnen, for han hadde likevel fått slik en fin grav i Trollveggen. I stedet gjorde de et nok hopp fra Trollveggen, denne gang til ære for den antatt omkomne. De drysset blomster mens de svevde.

Daniel Twomey ble siden funnet og brakt til Australia. Uten å gå i detalj, kan jeg trygt slå fast at hendelsen i Romsdal satte en ny standard for respektløshet overfor døde, pårørende og mennesket i alminnelighet. Når jakten på den ultimate opplevelse og forsvaret av personlig frihet gir seg slike groteske utslag, har basehopperne vært for lenge i sin egen lille verden.

Hopperne i Romsdal tok flere sjanser; de hoppet fra Trollveggen og de brøt loven ved å gjøre det. Da det gikk galt, var de ikke modige nok til å ta ansvar for sine handlinger. De var feige, og stakk. Ingen vet om Twomey fremdeles levde etter at han landet. Etter 47 dager i ura, var han definitivt død.

Ingen norske basehoppere har så vidt vi kjenner til tatt avstand fra disse «frihetsjegernes» valg av handlinger. Å unnlate å hjelpe mennesker i nød er ved siden av å være det usleste en kan gjøre, straffbart. Twomeys skjebne berører oss alle.

Misbruk av frihet

Basehopperne har de siste årene fått mye medieoppmerksomhet. De har breiet seg opp og ned sider med gjentatt vrøvl om «kameratskap», forskrudde oppfatninger om «en vakker død» og gjentatt insistering på retten til å utøve ansvarsløs og kynisk egoisme.

De påberoper seg individets frihet til å gjøre hva det vil, men glemmer at frihet medfører ansvar. Frihetens verdi synker når den misbrukes. Hvis dødsromantikk og hensynsløshet er det som dominerer bevisstheten til en basehopper etter noen sekunders fritt fall, er det grunn til å spørre om det er verdt prisen.

Selv om lederen av Norsk Baseforbund ikke kan klandres for enkeltmedlemmers ofte lite gjennomtenkte ytringer og holdninger, så bør han kanskje føle et ansvar for at basehopperne i dag fremstår som lite seriøse og preget av umodne og uheldige holdninger. Norsk Baseforbund bør gå i seg selv og vurdere om det er slik de ønsker å fremstå for offentligheten.

Roy Kappfjell, bror til Thor Alex Kappfjell som omkom på Kjerag i juli, har i en artikkel i Det Nye satt ord på sine følelser etter brorens dødsfall på Kjerag i sommer. Han tar et oppgjør med basemiljøet:

«Pressen skriver ofte at basehopperne er reflekterte. Det er forferdelig at pressen skriver det – hopperne fortjener det ikke. (…) Han (Thor Alex) ble ensporet av all basehoppingen. Selvsentrert. Det er egoister som hopper.»

Og videre:

«Men er det verdt det? Å la familien sitte igjen med sorgen? Det er mange som er knust. Vi har rett til å være forbannet. Hopperne sier de gjør alt under full sikkerhet. Det er bullshit! Og så sier de at det er en vakker død! Hva er vakkert ved døden?»